Dagene før operasjon- tankene flyr

Tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan det er å gå og vente på en operasjon som man vet nokså lite om. Det er mye som fyker gjennom hodet om dagen.

Kommer jeg til å høre når jeg våkner? Kommer det til å oppstå komplikasjoner? Det er jo ikke risikofritt med hodekirurgi. Kommer jeg til å være kvitt alle de plagene som holder meg tilbake fra å gjøre ting man kanskje tar for gitt. Leke med barna, trene, gå på konsert, svømme, være sosial?

Føler på mange måter at jeg er blitt litt «berøvet» for dyrebar tid med barna som jeg ikke får igjen men også for hvem jeg er uten alle disse symptomene.

Her har jeg gått i 17 år og følt at noe har vært galt. Først var det ikke konstant men mer i gitte situasjoner. Men så meldte plagene seg oftere og oftere. Studiene var harde pga konsentrasjonsvansker, fysisk aktivitet var alltid ekstra tungt. Jeg som elsker å være fysisk aktiv.

Jeg tenker på alle krefter som har gått til å mobilisere. Det begynner å gå opp for meg hvor hardt jeg har jobbet for ellers ikke så harde eller vanskelige ting.

Føler meg berøvet. Men også takknemlig! Glad for at jeg har funnet ut at det var jo ikke jeg som innbilte meg rare ting, var lat eller hypokonder. Og nå ser det ut til at det blir orden på sakene. Topp!

Jeg tenker på alle de som går rundt og som ikke har fått diagnosen og som går gjennom det samme som jeg har gjort. Tenker på de som har andre plager som man ikke kan fikse. De som må leve med noe som begrenser dem hver dag.

Jeg er visst litt heldig likevel. Opp og fram!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *